Kraftwerk – wikipedia k gas station

##

Organisten Ralf Hütter og fløytisten Florian Schneider (eg. Florian Schneider-Esleben) møttes mens de studerte musikk i Düsseldorf. De slo seg i 1969 sammen med Basil Hammoudi (vokal og diverse instrumenter), Butch Hauf (bass og perkusjon) og Fred Monics (trommer og perkusjon) og startet bandet Organisation. Organisation spilte avantgarde-inspirert musikk innenfor krautrock-sjangeren. Etter å ha gitt ut albumet Tone Float i 1970 gikk Organisation i oppløsning.

Hütter og Schneider startet et nytt band, Kraftwerk, sammen med Klaus Dinger (trommer, gitar og keyboards) og Thomas Homann. Med de tre første albumene – Kraftwerk 1 ( 1970), Kraftwerk 2 ( 1971) og Ralf und Florian ( 1973) – var Kraftwerk med på å definere krautrock sammen band som Can, Tangerine Dream, Neu! og Amon Düül. Albumene var eksperimentelle og i stor grad elektroniske, og har vært viktige for utviklingen av sjangere som ambient (som Brian Eno er den mest kjente eksponenten av). Kommersiell suksess uteble, og albumene er i dag vanskelige å finne.

Under sin første periode var Kraftwerk gjennom en rekke skifter i besetningen – Thomas Homann sluttet i 1970, og Kraftwerk tok inn Michael Rother og Eberhart Krahnemann, men Krahnemann sluttet etter kort tid – og fikk selskap av selveste Ralf Hütter. I et halvår bestod Kraftwerk av trioen Schneider, Michael Rother og Klaus Dinger, til Hütter kom tilbake i 1971. Rother og Dinger sluttet og startet Neu!, mens Kraftwerk fortsatte som duo og ga ut sitt andre og tredje album.

Det moderne Kraftwerk oppstod i 1973, etter Ralf und Florian. Bandet bestod nå av Hütter (vokal, synthesizer og elektronikk), Schneider (fløyte, synthesizer, elektronikk og etter hvert vokal), Wolfgang Flür (elektroniske trommer) og Klaus Roeder (gitar, fiolin og synthesizer). Med hjelp av Emil Schult begynte de også å jobbe på imaget: de kledde seg i dressbukser og skjorter fra 1930-tallets Europa og begynte å bruke roboter som så ut som dem selv på konserter og fotosesjoner. De ga i 1974 ut albumet Autobahn. Mange regner det som det beste av de tidlige albumene deres. Det var også det med mest elektronikk til da, bare Schneiders fløyte og Roeders gitar og fiolin fikk skinne gjennom i noen øyeblikk.

Med singelen Autobahn ( 1975), en 22 minutter lang sang som skulle fungere som det ultimate lydsporet til en lang biltur på motorveien, fikk de endelig internasjonal oppmerksomhet. Singelen hørtes ikke ut som så mye annet det store publikummet hadde hørt før, med sitt elektroniske landskap, og selv om elektroniske instrumenter ikke var noe nytt (det første gjennomelektroniske albumet, Louis og Bebe Barons Forbidden Planet, hadde kommet så tidlig som i 1956), var de aldri kombinert med poprytmer slik før. Kraftwerk kalte musikken sin for «robotpop».

Klaus Roeder sluttet i 1975 og ble erstattet av Karl Bartos, som spilte elektroniske trommer. Året etter kom det femte albumet til Kraftwerk, Radio-Activity (utgitt i Tyskland som Radio-Aktivität), som var det første albumet de spilte inn på både engelsk og tysk. Det samme gjaldt for de neste albumene: Trans-Europe Express ( Trans-Europa Express, 1977), The Man Machine ( Die Mensch-Maschine, 1978) og Computer world ( Computerwelt, 1981). Disse albumene regnes ofte som Kraftwerks gullrekke, og inneholder litt mer tilgjengelig og dansevennlig «robotpop» enn forgjengerne. Temaene på albumene var henholdsvis hurtigtog og kommunikasjon, mennesket som maskin og urbanisering og datamaskiner som tar over verden. Også lyrisk var Kraftwerk forut for sin tid – de sang om eksplosjonen av hjemmedatamaskiner i 1981!

Samtidig som suksessen økte, ble Kraftwerk mer og mer tilbaketrukne. De fullførte byggingen av det futuristiske studioet sitt, Kling Klang, og holdt seg i stor grad der. De gjorde sjelden intervjuer, og kunne etter eget utsang holde konserter uten å være til stede selv. Albumet Electric Cafe fra 1986 slo ikke an, og Kraftwerk trakk seg helt tilbake.

I 1990 annonserte trommeslager Flür at han sa takk for seg, og Bartos fulgte ham året etter. De to ble erstattet av Fritz «Yamo» Hilpert og Henning Schmitz, to herrer med lang fartstid fra Kling Klang-studioet. I 1991 slapp de et album med remikser av de gamle sangene sine, The Mix.

Det er verdt å nevne at Hütter og Schneider er enda skyere nå enn de har vært før – de har ekstremt lav medieprofil, og lar det stort sett være opp til plateselskapet å promotere utgivelsene. De to mest kjente tidligere medlemmene, Wolfgang Flür og Karl Bartos, holder i dag en høyere profil, og stiller opp på intervjuer nå og da. Flür har også skrevet en bok om sitt liv i Krafwerk, I Was A Robot, mens Bartos har spilt med Electronic og utgitt tre soloalbum ( Electric Music: Esperanto, 1994, Electric Music, 1998 og Communication, 2003).

Etter hvert som årene har gått har Kraftwerks innflytelse bare blitt tydeligere og tydeligere. Så vel elektronika som techno, dance som synthpop, post-punk som hiphop og ambient som intelligent dance music som industrial har svært mye å takke Kraftwerk for. Sannsynligvis hadde flere av disse sjangerne ikke eksistert uten dem. En rekke artister, blant dem Afrika Bambataa, R.E.M., Beck, The Chemical Brothers, The Orb, Depeche Mode, De La Soul, Fatboy Slim og Madonna, har brukt samples fra Kraftwerk-sanger. Kraftwerk har en fanskare som i tillegg til disse inneholder Gary Numan, Primal Scream, Michael Jackson, David Bowie og Human League. I Norge er det også mange Kraftwerk-inspirerte band, bl.a. 120 Days.

Ralf Hütter og Florian Schneider er ivrige sykkelentusiaster. Mange tror at det er en av grunnene til at Kraftwerk forsvant i 1986. Duoen har selv sagt at sykling tok over for det meste i livene deres. Det første Hütter gjorde etter å ha våknet etter et alvorlig sykkelkrasj var å spørre etter sykkelen sin.

• Kraftwerk så på det som sin misjon å lage en særegen tysk populærmusikk. De har senere sagt at tysk kultur ble fullstendig ødelagt etter 2. verdenskrig, og at de, som første generasjon etterkrigsbarn, var pliktige til å bygge den opp igjen. All tysk populærmusikk var ifølge dem kraftig anglifisert.